En død rotte fløt i en bolle foran meg. “De lokale spiser alt, hjernen, leveren, tungen, hjertet og skinnet” fortale servitøren før hun startet å dissekere krypet og danderte innvollene utover tallerkenen. Dessverre var det ikke en rotte. Min filosofi om alltid å teste lokale delikatesser skulle bli satt på sin hardeste prøve i Palau.

Palau 13. mars 2014. (BILDE AV DANDERT TALLERKEN NEDERST)

Dykking bragt meg til Palau, en liten øystat i Stillehavet, som er ansett som verdens beste dykkedestinasjon. Etter flere fantastiske dager i Neptuns rike, var nysgjerrige på hva det lokale kjøkkenet kunne friste med.

En lokal delikatesse utmerket seg, nemlig kokosnøttkrabbe. Den  lever av kokosnøtter som gir kjøttet en karakteristisk kokossmak, som parmesan gir smaken til parmaskinken. Strålende!

Lokal slangewhisky i Nord-Korea, som smakte pyton bokstavelig talt

Lokal slangewhisky i Nord-Korea, som smakte bokstavelig talt pyton

Dessverre utsolgt for kokosnøttkrabbe, men…
Litt senere på kvelden stod jeg utenfor restauranten Dragon Tei,  anbefalte av lokale. En sliten bygning med røde bannere med japansk motiv og juletrebelysning i taket. Heldigvis bedret inntrykket  seg på innsiden, som minnet om en travel sushirestaurant i Roppongi, Tokyo.

Japanske og vestlige grupper hadde okkupert flere langbord og på hjørnene satt noen forelskede par. Et godt tegn.

Min servitør for kvelden var filippinske Aflor, en hyggelig og kunnskapsrik dame, som hadde flyttet hit for 8 år siden.

– Vi er dessverre utsolgt for kokosnøttkrabber, informerte Aflor. Men vi har en annen lokal delikatesse, som de lokale spiser ved hver høytid. Vi har flaggermus, sa Aflor smilende. Etter en stund i tenkeboksen, så tok jeg mot til meg og bestilte det og en Budweiser. Jeg hadde spist flaggermus før og det var overraskende bra.

Flaggermus i curry ala Seychellene. Himmelsk!

Flaggermus i curry ala Seychellene. Himmelsk!

På Seychellene hadde kokken flådd, renset og partert en stor fruktflaggermus, før den ble tilberedt etter alle kunstens regler i en indiskinspirert curry. Himmelsk!

Er det en dårlig spøk
En time senere, kom en smilende Aflor med en bolle, som ble møysommelig plassert foran meg. Den var dekket av en tynn brøddeig, som hindret innsyn.

For å gjøre opplevelsen enda mer minnerik hentet Aflor en rå flaggermus fra kjøkkenet og la den ved siden av bollen til ære for gjesten. Den målte ca. 35-40 cm fra vingespiss til vingespiss. Så fjerner hun brødlaget og kveldens hovedrett glimret i all sin prakt.

– Er dette en dårlig spøk, var det første som slo meg. Foran meg lå noe som ligner en druknet rotte i en bolle med oppvaskvann. Sort, hårete kryp med hvite huggtenner og masse hud. Enormt mye hud.

Flaggermusen var fremdeles hel og intakt, hvor skinnet virket ikke å ha vært påvirket av varmebehandlingen og de overkokte rotfruktene som fløt tilfeldig i den gule suppen gjorde ikke retten mer appetittlig.

Makabre minner fra barndommens biologitimer
- De lokale spiser normalt alt, hjernen, leveren, tungen, hjertet og skinnet. Men skinnet kan smake litt rart på grunn av alt håret, sier Aflor og forteller at flaggermusen er kokt hel over svak varme, med hud, hår og innvoller.

Helstekt marsvin i Peru. Mild og mør og smaker som pattegris! Egentlig en fantastisk råvare

Helstekt marsvin i Peru. Mild og mør og smaker som pattegris. Egentlig en fantastisk råvare

Mens hun småprater starter hun å dissekere dyret, fjernet vinger, skinn og bein, separerte kjøttet og danderer innvollene fint utover tallerkenen. Hjertet, hjernen, leveren, nyrene, tungen og skinnet.

Minner fra biologitimen i barndommen kom snikende innover, hvor vi massakrerte frosker. Det var biologi og ikke heimkunnskap.

Ting man må unngå å tenke på
Etter massakren forlater Aflor åstedet og jeg sitter forfjamset og vurderer alternativene. “Should I stay or should I go” hadde vært fin bakgrunnsmusikk og etter å ha samlet meg bestemmer jeg meg at dette ikke skal være første gang jeg trekker meg fra et måltid.

Feite larver i Amazonas. Anbefales ikke rå, men om man sterker dem kan de minne litt om bacon

Feite larver i Amazonas. Anbefales ikke rå, men om man sterker dem kan de minne litt om bacon

Jeg har tross alt spist feite larver og sitronmaur i Amazonas, skorpioner og kakerlakker i Thailand, giftig japanske blåsefisk (fugu), marsvin i Peru, levende blekksprut i Korea, kamelpukkel, krokodille og alt jeg har kommet over på mine reiser. Men fristelsen har aldri vært større.

Jeg forsøkte, uten å lykkes, å la være å tenke på om flaggermusen hadde full endetarm da han endte sine dager eller om disse flyvende rottene normalt har flått- eller lusproblemer.

Jeg starter med å smake kraften, så kjøttet, før smaksløkene fikk utforsket flaggermusens hjerte, lever, hjerne, tunge og andre innvoller. Full forståelse for om det andre kjønn definerer meg ukysselig fra nå av og til evig fremtid.

Man spiser et måltid tre ganger
Heston Blumenthal, en av verdens beste kokker og ledende ekspert innenfor molekylær gastronomi, pleide å servere sine legendariske skalldyrsretter på en seng av tang og tørris med lyden av havsus i bakgrunnen på The Fat Duck, tidligere rangert som verdens beste restaurant. Det perfekt samspill med alle sanser.

Levende blekksprut i Korea. Man må tygge raskt, slik at den ikke får en tentakel i lufthullet og du kan kveles. Anbefales ikke!

Levende blekksprut i Korea. Man må tygge raskt, for en tentakel i lufthullet kan kvele deg. Anbefales ikke!

Det sies i de kretser at man spiser et måltid tre ganger, med øynene, nesen og munnen.

Alt smaker ikke kylling
Kulinariske amatører påstår at alt fremmed kjøtt smaker som kylling, som alligator, frosker, marsvin og nettopp flaggermus. Jeg vil ikke vite hvor de handler kyllingen sin fra.

Om smaksløkene isolert sett skal uttale seg, så vil jeg si at innvollene smakte relativt lik innvoller fra fjærkre. Flaggermustungen smakte overraskende lik tunge av storfe. Kjøttet hadde en kraftig viltsmak, en anelse transmak som man typisk kan finne hos rype eller hare. Hadde kjøttet vært servert som en viltrett, ville jeg ha reagert over viltsmaken, takket høflig for måltidet og trolig ikke bestilt det igjen.

Flaggermusen var kokt med gulrot, sellerirot og løk, så måltidet luktet som en middels grønnsaksuppe. Hellstrøm hadde ropt skandale, men for oss andre dødelige var det ganske harmløst med andre ord.

Dessverre gjenstod en sans
Det er fristende å stanse her og forsatt oppmuntre til alltid å prøve lokale delikatesser, men noen ganger blir løgnen for stor å bære. Det gjenstår en sans. En stakkars liten sans.

Et vanlig kamera har 12 megapixler, mens det menneskelige øyet er utstyrt med 576 megapixler. Det som så ut som en druknet rotte i en bolle med oppvaskvann brant seg i netthinnen. Det var umulig å distansere synet fra de andre sansene. En dissekert flaggermus med innvollene dandert på tallerkenen gav ikke heller øynene noe å hvile på.

Flaggermus i seg selv kan vekke spesielle assosiasjoner, men måten den ble tilberedt og servert på gjorde seansen makaber. Til tross for å ha oppsøkt alt av gode, dårlige og bisarre matretter i ca 100 land hittil, så er dommen krystallklar: Det er det minst appetittlige jeg noen sinne har sett eller spist. Min sterkeste kandidat til verdens ekleste måltid og det sier en del.

Det eneste jeg ser som kan konkurrere om tittelen vil være Kiviaq (hundrevis av fugler stappes inni et selskinn som forsegles og  råtner i 18 måneder, Grønland) og Casu Marzu (pecorinoost som modnes så lenge at den blir full av larver. Før en spesialitet på Sardinia, men nå  ulovlig i Italia)

Flaggermusen klar for dissekering og vingene er pent lagt under kroppen. Delikat!

Flaggermusen klar for dissekering og vingene er pent lagt under kroppen. Delikat!

En tenårings bekjennelse til besvær
Etter å ha takket Alfor for en perfekt service og tipset rundhåndet i tilfelle jeg ikke hadde greit å kamuflere min frykt og avsky under måltidet, tuslet jeg ut i nattemørket.

I min villeste fantasi klarte jeg ikke å skjønne hvordan de lokale kunne nyte dette eller om det var en ondskapsfull spøk de serverte turister. Aflor og kollegaene lå vel på gulvet og vred seg i latter nå.

Forbi bensinstasjonen kom jeg i snakk med en lokal. Han var en ung gutt på 15-16 år og da jeg beskrev menyen, så han på meg med store øyne. “Ah, det er så utrolig godt og skinnet er best”, sa han med drømmene øyne og til tross for nattemørket, så er jeg sikker på at han fikk vann i munnen.

Norwegian smalahove aka burned mutton head

Den norske delikatessen, Smalahove

Hans fysiologiske reaksjon satte måltidet i et annet perspektiv. Da jeg tuslet videre starter jeg å filosofere om hvordan utenlandske reagerer til smalahove eller lutfisk. Eller hvordan nordmenn på 70-tallet hadde reagert om de fikk vite at i Asia fortærte de rå fiskebiter i en kullsort, salt bønnesaus med grønn hornsaltdeig ved siden av.

Tilbake på hotell følte jeg meg mer som en pioner. Så husket jeg noe de kinesiske dykkerne fortalte dagen før. Utenfor åsene i Guangzhou, Kinas kulinariske hovedstad, bodde det fjellrotter. Ikke skitne byrotter, men store, feite fjellrotter. De ble ansett som en delikatesse og ble ofte servert grillet med sorte bønner til. 1,4 milliarder kinesere kan vel ikke ta feil?

Bon Appetitt!

Dandert flaggermus med innvoller FØR måltidet starter. Bildet er ikke uskarpt, det er mye gelemasse og fett på flaggermusen

Dandert flaggermus med innvoller FØR måltidet starter. Bildet er ikke uskarpt, det er mye gelemasse og fett på flaggermusen